Superlederens fallgruve
Vi leser ofte om hvordan enkelte toppledere disponerer sin dag, 24/7. Her får vi høre om ledere som fremsnakker lite søvn, lange arbeidsdager og et treningsopplegg som nesten er på nivå med profesjonelle idrettsutøvere.
Det blir uheldig å bruke disse som «ideal», selv om det selvsagt er enkelte som kan prestere på topp både i arbeid og idrett.
Min store bekymring som lege er knyttet til mangelfull forståelse for reell restitusjon. Hode og kropp har et betydelig behov for restitusjon, noe det vanskelig blir tid til hos alltid travle ledere. Mange liker å sammenlikne seg med toppidrettsutøvere, men da er det viktig å ta med at nettopp disse er ekstremt opptatt av god restitusjon for å kunne prestere på topp når det gjelder. I arbeidslivet kan det dessverre virke som om behov for restitusjon tidvis sees på som svakhetstegn.
En leder skal ha energi og robusthet for bl.a. å håndtere betydelig press fra mange kanter som aksjonærer, ansatte, leverandører og kunder. I det en leder mister litt av overskuddet, tålmodigheten eller evnen til å motivere sine omgivelser, kan man lett miste grepet på sin lederoppgave. Press og forventninger fra familie, seg selv og andre kommer i tillegg. Ofte er man selv den siste til å registrere endringene som kommer gradvis og som kan føre til svakere prestasjon som leder. Dersom man over tid har kjørt seg fast i usunne mønstre og holdninger, kan det ta flere år å komme tilbake til god situasjon for seg selv og omgivelsene.
Mangel på reell restitusjon kan spise opp en leders kapasitet og fremtid. Kroppen – og ikke minst hjernen – må få tid og anledning til å «rydde» opp og gjenskape sin naturlige balanse. Dette for å yte sitt beste – hver dag og over tid. En rekke sykdommer har mangelfull restitusjon som viktig årsaksfaktor. For noen sykdommer, som eks. Alzheimers og demens, går sannsynligvis utviklingen dag for dag over mange år. God restitusjon fra ung alder er vesentlig – disse sykdommene kommer ikke plutselig i 60 – 70 årene.
Matthew Walkers bok «Why we sleep» setter dette temaet i perspektiv.
I Tidsskriftet for Den norske legeforening, 1/2020, intervjues Gunhild Stordalen. Hun uttaler bl.a. følgende;
«Hadde jeg visst det jeg vet i dag, hadde jeg kanskje ikke blitt så syk. Jeg har jo vært slem med meg selv. Jeg har presset meg over grensen. Jeg tenkte at søvn bare var tull. Ligge på ryggen i åtte timer når jeg kunne jobbe: hvorfor skulle jeg det? Jeg har vært stolt av at jeg bare sov fem timer i døgnet. Men så møtte jeg meg selv i døra i fjor vår og kjente at jeg ikke lenger husket hva hvilepuls var. Jeg sendte mailer på natten om ting jeg ikke hadde rukket gjennom dagen. Det gikk så fort at kroppen bare sa stopp.»
Restitusjon dreier seg ikke bare om å få tilstrekkelig og god søvn. Vi er alle forskjellige og har ulike måter å koble av på. Hovedpoenget er at vi må vite hvordan vi aktiverer vår individuelle «av-bryter» – og at vi faktisk bruker den. Trening som ikke er indre motivert eller som det egentlig ikke er tid til, gir ikke nødvendigvis restitusjon, men kan snarere føre til økt tid med «bryteren på».
Det er uheldig å utnevne «superlederen» som eksempelets makt for en hel organisasjon. Det virker langt mer bærekraftig å velge ledere som har en god balanse i livet – der aktivitet, restitusjon, relasjoner og kosthold er basis for god lederkapasitet.
Selvinnsikt er også her utgangspunktet for hva slags lederstilling den enkelte både kan og bør håndtere.
